• LUDO

Lære å dreie på nett? Jeg trodde ikke det var mulig!

Oppdatert: 9. nov. 2021

Forfattere: Camilla Groth, Eirik Hasvik, Andrea Hofmann, Trine Ørbæk

Universitetet i Sørøst-Norge


Covid-19 pandemien bød på utfordringer for de fleste lærere, også for oss som jobber i lærerutdanningen. På sett og vis var vi forberedt fordi vi var vant til å variere mellom å undervise på campus og på nett. Vi var likevel i villrede når vi mistet muligheten til å samles. Var det for eksempel mulig å lære å dreie leire digitalt?


Under pandemien måtte også praksisbasert undervisning, der studentene primært har lært gjennom sanser og i kontakt med materialer, nettbaseres. Ifølge Nils Gilje (2017) har alle fag en form for implisitt kunnskap, som det kan være utfordrende (eller ikke fullt mulig) å uttrykke i et fagspråk - kunnskap som «sitter i kroppen», og som kommer til uttrykk i spesialiserte, utøvende ferdigheter, som når kirurgen opererer, bakeren elter deig, og danseren danser. I innlegget presenterer vi erfaringene til Camilla, som underviste studenter i leire under pandemien. Erfaringen gir et tydelig innblikk i om og evt. hvordan det er mulig å stimulere til kroppslige læringsprosesser gjennom digital undervisning.


Bilde: Skjermbilder fra online undervisningsøkten med både læreren og studenten, av Camilla Groth


Camilla underviser vanligvis på campus Notodden, der lærerutdanningen og flere kunst og håndverks-emner er nett- og samlingsbasert. Siden håndverksfag inneholder mange materielle prosesser som dermed krever kroppslig, haptisk veiledning, og overføring av såkalte stilltiende ferdigheter, har stort sett teori blitt undervist på nett, mens praktiske øvelsene har foregått på felles samlinger i verksteder. Under pandemien måtte studentene ta med seg materialer hjem for å kunne arbeide med prosjektene sine. Når campus åpnet dørene kunne en del av studentene komme tilbake til leireverkstedet, men å reise var fortsatt ikke tillat. «Jeg satt Koronafast i Finland og studentene hadde ikke tilgang til mine umiddelbare tilbakemeldinger og veiledning, slik de ville hatt i en normalsituasjon» sier Camilla og smiler.Vi vet at veiledning er avgjørende i kroppslige og erfaringsbaserte læringsprosesser, fordi den som lærer etterligner lærernes bruk av verktøy og materialer. Utfordringen var å finne ut om det var mulig å hjelpe studentene å lære å dreie leire via digitale plattformer.


Løsningen ble digital interaksjon over Zoom—ansikt til ansikt—mens studentene jobbet. Hver student fikk 45 minutter til rådighet. De skulle dreie en sylinder i leire mens de fikk veiledning. De satte en datamaskin eller iPad foran dreiemaskinen, så Camilla så hva de gjorde og kunne gi relevante tilbakemeldinger og råd. Zoom-veiledningen ble tatt opp så studentene kunne bruke videoen som læringsressurs senere. Her er utdrag fra en veiledning:




«Som dere ser, kunne jeg ikke bruke hendene som jeg pleier, men jeg måtte gi direkte verbal tilbakemelding og vise håndbevegelser studentene kunne etterligne», forteller Camilla og legger til at «Jeg lærte mye nytt i denne prosessen. Blant annet ble jeg tvunget til å forklare ting som ligger i grensesonen for taus kunnskap, og jeg endte opp med en slags pantomime støttet opp med beskrivende ord. Jeg ble bevisst hva jeg kunne kommunisere muntlig for å støtte studentene og at papirtegninger av leireveggens profil kunne brukes for å vise nøyaktig hvor studenten skulle legge press på leiren. Jeg lærte også å se løsninger underveis i undervisningsøyeblikket og fikk trening i å ta raske valg - i en slags refleksjon i aksjon - gjennom å prøve ut ulike tilnærminger til jeg fant noe som fungerte», forklarer hun.




Bilde: Skjermbilder fra veiledningen på Zoom, av Camilla Groth


Det hele fungerte over all forventning. De fleste studentene hadde lite erfaring med leire, og selv om de opplevde dreiing som vanskelig klarte alle å produsere leiresylinderen. I evalueringen skrev de fleste at de synes det var givende å få en en-til-en økt med inngående tilbakemeldinger på dreiingsprosessen. De opplevde å få gode råd for å håndtere vanskelige situasjoner som dukket opp. Noen skrev til og med at økten kunne ha vart lenger. Det er sjelden det er tid til praktiske en-til-en økter selv om man er sammen på campus, så disse tilbakemeldingene er interessante.


«Før pandemien ville jeg ikke trodd at jeg noen gang skulle prøve å lære studentene en slik kroppslig ferdighet over nett. Jeg ville faktisk ikke trodd det var mulig. Alt i alt ble det derfor en positiv erfaring og noe jeg vil utforske videre. Det er verdt å utforske mulighetene som ligger i nettundervisning, også for praktiske og kroppslige fag», mener Camilla.


I 1945 skrev Gilbert Ryle at håndverkspraksis handler om «knowing how rather than knowing that» (Ryle, 1945). Ryle og senere også Michael Polanyi (1966) har påpekt at denne typen kroppslig kunnskap lettere vises enn fortelles. Det er en stilltiende eller implisitt form for kunnskap uttrykt i kroppslige handlinger. Ved å etterligne håndposisjoner, tempo, trykk og kroppsbevegelser kan vi simulere og til slutt mestre et håndverk. Camillas erfaringer inspirerer oss likevel til å utforske nærmere hvordan digital teknologi kan brukes for å støtte elevers og studenters læring. Erfaringen hennes er knyttet til praktisk og kroppslig læring, men kanskje er det også mulig å støtte opp om utvikling av andre kompetanser, for eksempel emosjonelle og relasjonelle?


Referanser:


Gilje, N. (2017). Profesjonskunnskapens elementære former. I S. Mausethagen & J.-C. Smeby (red.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse (s. 21–33). Universitetsforlaget.


Lave, J., & Wenger, E. (1991). Situated learning. Legitimate peripheral participation. Cambridge University Press.


Polanyi, M. (1966). The tacit dimension. Chicago, University of Chicago Press.


Ryle, G. (1945). Knowing How and Knowing That: The Presidential Address. Proceedings of the Aristotelian Society, 46, new series, 1-16. Retrieved May 11, 2021, from http://www.jstor.org/stable/4544405




97 visninger0 kommentarer

Læring og undervisning i digitale omgivelser