Skrevet av Therese Rasmussen
På vår skole har vi arbeidet med 1:1 iPad siden våren 2016. Fra å være nyfrelst og tro at nettbrettet ville revolusjonere undervisningen, har jeg fått et elsk/hat-forhold til digitalisering på relativt kort tid. Nettbrett gir gode didaktiske muligheter. Når jeg likevel ikke er udelt positiv, er det særlig fordi jeg ser hvordan tilgangen til nettbrett også har endret noen elever og det sosiale samspillet elevene imellom – på godt og vondt.
I fare for å virke i overkant negativ må jeg si at jeg liker digitaliseringen av skolen. Jeg synes det er kjempespennende - og absolutt nødvendig. Nødvendig fordi vi ikke vet hvordan arbeidsmarkedet er når elevene skal ut i arbeidslivet. Verden forandrer seg i en forrykende fart, og skolene må henge seg på for å holde tritt. For ti år siden så fantes ikke jobber som apputvikler, Youtube-produsent, dronepilot eller ubersjåfør. Skolens jobb blir å forberede elevene på framtidens yrker.
Endringer på godt og vondt
Da kommunen min bestemte seg for å implementere 1:1 iPad, var det blandede reaksjoner, og det er det nok fortsatt. Ettersom årene har gått, ser vi en samfunnsendring som gjør det mer utfordrende å være lærer i et digitalt klasserom. Jeg er usikker på om vi hadde merket de samme endringene hvis vi ikke hadde vært så digitale. Vi hører om lærere som føler de mister oversikt over elevene og om elever som ikke gjør som de skal. Disse er heldigvis i mindretall, og man kan undres om det egentlig er det digitale sin feil?
Digitale hjelpemidler er motiverende for mange. Vi opplever elever som produserer mer. Det er lettere å samarbeide, elevene kan for eksempel lage presentasjoner filmer og fortellinger sammen. Det er også på tide med re-definisjon av lærerrollen. Den tradisjonelle undervisningstimen der læreren står og snakker og elevene gjør oppgaver, lever fortsatt. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg fortsatt gjør det innimellom. Det er det som er tryggest, fordi det er kjent, det gir arbeidsro - og vi rekker det vi skal. Og ikke minst: Jeg er godt innenfor min komfortable sone.
Som en digital pedagog har jeg imidlertid også lært følgende: Vi lærere må tørre å gå ut av komfortsonen, vi må tørre å slippe taket og la elevene ta mer styring. Det innebærer også å tenke nytt rundt oppgavene elevene skal jobbe med, slik at oppgavene åpner for at elevene skal utforske og produsere. Vi må tåle at ikke alle opplegg går like bra, vi må tørre å feile. Det er på den måten både vi og elevene lærer. Fra høsten 2020 skal nye læreplaner tas i bruk, og arbeidet med implementeringen har startet. Jeg tror disse planene vil åpne opp for mer fornuftig bruk av det digitale, og planene legger til rette for mye mer elevaktivitet, medvirkning og ikke minst samarbeid.
Underholdning og raske tilbakemeldinger
Barn i 2020 er vant til å bli underholdt. De er vant til å få umiddelbare tilbakemeldinger på det de driver med. De er pålogget hele dagen, og noen til og med om natten. Noen lærere klager på at elevene mister motivasjonen så fort og at de synes undervisningen er kjedelig. Lærerne føler de må finne opp morsomme undervisningsopplegg hele tiden for at elevene skal klare å holde fokus i mer enn 15 minutter. Vanlig undervisning har blitt for kjedelig. Er det fordi forventningene om rask tilbakemelding og underholdning er der hele tiden? Eller er det fordi elevene har blitt utsatt for den samme undervisningen i time etter time? Utviklingen åpner for interessante diskusjoner og refleksjoner rundt slike spørsmål.
Endringer i sosialt samspill
Selv om jeg ikke har jobbet så lenge i skolen, har jeg sett en tydelig endring i det sosiale samspillet mellom elevene i den tiden vi har hatt tilgang til nettbrett. Det er her mitt kompliserte forhold til det digitale kommer inn. Før møtte elevene hverandre på fotballbanen etter skoletid, de syklet rundt eller bare "hang" sammen. Det ga et rolig og stabilt klassemiljø.
I 2017 kom spillet "Fortnite" og forandret på noe av dette. I klassen jeg har nå, har vi utfordringer med utestenging, spesielt da på Fortnite. Elevene kommer nesten daglig og forteller om hendelser knyttet til spillingen dagen før. De kaster hverandre ut, og de har blitt tøffere i ordbruken. De ser på videoer av mye eldre spillere som spiller på Youtube, og fanger opp ord/uttrykk de egentlig ikke aner hva betyr, og det bidrar til tøffere ordbruk. Den positive effekten er at blir mange av dem svært gode i engelsk. Jeg opplever også at elevene drar med seg konflikter fra spillingen til skolen. Hvem har de fineste “skinsa”? Bare her kan det bli konflikter.
Det er heller ikke alle elever som liker å spille. Jeg kjenner elever som ikke har Fortnite, som ikke er glad i å spille, men som er redd for at de andre i klassen skal få vite det. Fra foreldre hører vi om trykk for å få spille, selv om barna er under aldersgrensen på 12 år. Til syvende og sist er det foresatte som bestemmer hva barna får lov til å spille, men som skole bør man være tydelig på at man er oppmerksom på elevens spillkultur, også i skole-hjem-samarbeidet, og det er vel de fleste. For dette påvirker skolehverdagen i stor grad.
Nå skal jeg ikke svartmale det helt, for det kan være mye positivt med slike aktiviteter. I januar 2019 kunne vi lese den rørende historien om Mats, og det er nok flere som Mats der ute, men jeg lurer litt på hva barn i skolealder risikerer hvis de i liten grad leker og er sammen fysisk, hvis de spiller for mye. Kan de lære de sosiale kodene gjennom en skjerm? Her tror jeg i så fall foresatte må være på, vise interesse og være sammen med barna når de spiller. Jeg opplever at foresatte har blitt gode til å snakke om hvordan skoledagen har vært. På samme måte bør de kanskje også spørre om hvordan spillingen har gått?
Det kan være vi voksne på utsiden ikke helt forstår verdenen barn og unge lever i, men det er vår jobb og forsøke å forstå – både på skolen og hjemme.