Skrevet av: Charlotte Beal
I dette blogginnlegget presenterer jeg et fiktivt senario fra forelesningssalen, for så å reflektere omkring anvendelse av slike episoder i undervisningen på universitetet.
Teknologirike klasserom muliggjør nye undervisningsmetoder og nye måter å arbeide på i faget. Samtidig oppstår det utfordringer når teknologien kommer i veien for det faglige innholdet, om det så er gjennom teknologiske utfordringer foran ved podiet, en litt for spennende surfe-arena på nett for studentene, eller graden av tilgang til læringsstoffet som skal formidles, bearbeides og tilegnes. Monitor-studien (2016, s. 9) viser at mange lærere trekker frem behovet for stram klasseledelse og tydelige regler når de underviser med IKT.
Til tross for at studien er rettet mot grunn- og videregående skole finnes det mange fellestrekk ved bruk av IKT i klasserommet mellom elever i grunnskolen og studenter i forelesningssalen på universitetet. Det interessante for den aktuelle studentgruppen på grunnskolelærerutdanningen er at episodene – problemstillingene – vi møter i forelesningssalene ofte ligner episoder vi møter ute i skolen med elever. Dermed åpnes det også daglig opp for situasjoner som kan skape fruktbare samtaler tilknyttet egen og felles praksis ved bruk av teknologi i klasserommet. Hvordan kan spontane samtaler omkring det som foregår i undervisningen føre til en sterkere grad av ansvarliggjøring og bevissthet omkring egen yrkesutøvelse og profesjonsutvikling ved bruk av teknologi i klasserommet?
Jeg vil påstå at de fleste lærerstudenter og faglærere har vært borti situasjoner som ligner fortellingen ovenfor. Rollene en har spilt i utformingen vil kanskje variere, men rollen vi som lærerstudenter vil spille som ferdig utdannet vil for de fleste være den samme: en lærer som vil befinne seg i samme posisjon som foreleseren – i spenningsfeltet mellom det fysiske og det digitale rommet, med et mål om å holde fokuset på læringsinnholdet. Som student finner jeg det interessant å utforske nærmere hvordan vi kan skape trygge læringsfellesskap som også åpner for å rette blikket mot oss selv som aktører. Hvor mye tid brukes på å diskutere PowerPointer, informasjonstilgang eller stønne over teknologiske utfordringer i oppstart av undervisning? Hvilke grep kan gjøres for å unngå dette? Hva er det som gjør at så mange beveger seg ut av det fysiske rommet og inn på den digitale arenaen så fort mulighetene byr seg? Og hvorfor er det så mange som ikke kommer seg ut igjen derfra? Har vi et bevisst forhold til det? Og tilgang til grep som kan gjøres for å holde fokus på læringsinnholdet? Ved å rette blikket mot oss selv som aktører vil det være interessant å se nærmere på om slike samtaler kan bidra til å gi oss et sterkere handlingsgrunnlag og mer trygghet i den forestående yrkesutøvelsen – i det vi møter de mange teknologirike klasserom, og teknologiavhengige elever, som ferdig utdannet.
Referanser
Egeberg, G., Hultin, H., & Berge, O. (2016). Monitor skole 2016: Skolens digitale tilstand (2. utg.). Oslo: Senter for IKT i utdanningen.