Skrevet av: Guro Nore Fløgstad
Hva skjer når elever av den digitale Oslo-skolen begynner på en helanalog skole?
I februar flyttet jeg og familien til Argentina, hvor jeg er gjesteforsker ved Universitetet i Buenos Aires. Reisefølget inkluderte to barn på 6 og 8 år, som ble innskrevet ved en lokal barneskole.
Argentinsk skole er et lappeteppe av private og offentlige skoler. Fra å ha hatt et svært velfungerende og innovativt offentlig skolesystem, som bl.a. bidro til den vellykkede integreringen av ca. 6 millioner immigranter på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, har de siste tiårenes politikere bidratt til en gradvis utarming av den offentlige skole. Helt vanlige folk sender sine barn på privatskoler, mange av disse såkalte colegios bilingües, hvor middelklassens barn får dobbelt undervisning; spansk før lunch; italiensk, fransk, tysk, engelsk etter. Opptaket til de offentlige skolene fungerer omtrent som norsk barnehageopptak. Man setter opp en liste over foretrukne skoler, men kan risikere å få tildelt en skole langt unna registrert adresse. Fordi mine barn ikke er registrert på noen argentinsk adresse og heller ikke har noen DNI; personnummer; falt valget på en lokal privatskole, en monolingüe sådan.
På skolen til døtrene mine i Oslo har de en såkalt 1:1-tilnærming til nettbrett fra første klasse. Jeg var svært skeptisk til dette i starten, og det bekymret meg at jeg ikke klarte å oppdrive noen forskning som kunne legitimere en så radikal tilnærming. Tvert imot var forskningen tydelig i motsatt retning, og fordelene ved håndskrift vs. bruk av tastatur, er for eksempel godt dokumentert. Dessuten syntes jeg rasjonalet knyttet til skriving spesifikt var underlig. En iPad gjør at ungene skriver mer, men er det nødvendigvis så bra at et barn skriver mye? Og hvorfor skal dette udokumenterte argumentet veie tyngre enn forskningen på håndskrift? Jeg hadde mange diskusjoner med rektor om valget av verktøy” men skolen var urokkelig i sin tilnærming til det digitale.
Og ettersom tiden gikk vendte jeg meg til verktøyet. Jeg så at barna hadde en god faglig utvikling, ledet av svært dyktige lærere, men irriterte meg over enkelte elementer. Hvis iPaden ble glemt en dag, var det plutselig ikke bare å erstatte dette verktøyet med et papir. Da måtte foreldre slippe alt de hadde og troppe opp på skolen med iPaden under armen. Og jeg savnet kontakten med barnas læringshverdag. iPad-skoler er ofte også prosjektbaserte, og bruker lite tradisjonelle læreverk. Barna skal selv stå for produksjonen av læringsmaterialet, gjerne gjennom apper, som Book creator. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det gjør kontakten med barnets faglige utvikling langt vanskeligere. Hva som gjøres når blir vanskelig å holde tritt med, da de digitale bøkene produseres gradvis, uten datostempling.
I motsetning til i nabolandet Uruguay, som innførte nettbrett i barneskolen allerede i 2007, er den argentinske skolen stort sett analog. Jeg gledet meg til å la jentene oppleve en helanalog skolehverdag. Samtidig var jeg spent på hvordan de kom til å oppleve fraværet av iPaden. Alle som har sett barn bli fratatt en iPad på fritiden er vel tilbøyelige til å tro at det ville være upopulært.
Desto større var overraskelsen. Ikke én gang har iPaden blitt etterlyst. Den er, som verktøy, ikke savnet et sekund. Snarere tvert imot. Når jeg spør jentene mine om hvordan det er å gå på skole uten iPad, er svarene som tatt rett ut av forskningen. “Deilig!” var det første min eldste datter sa. Det fascinerte meg at hun brukte en beskrivelse som vanligvis er reservert for noe kroppslig, sensorialt. Deilig er et ord jeg vil bruke om et varmt bad, eller en tur i skogen. Min yngste datter beskrev nettbretthverdagen enda mer eksplisitt: “Vi bruker bare fingertuppene til å trykke og skrive”, klaget hun. “Gøy!” fortsatte de om den nye hverdagen, “Morsomt å skrive bokstaver som henger sammen!” og ikke minst: “Ingen gutter som bråker og spiller spill de ikke får lov til!”.
Fraværet av iPad oppleves som en lettelse. Objektivt sett skulle jo den analoge hverdagen implisere mer kroppslig tyngde. Bøkene er tunge, på alle måter (tredjeklassingene leser Don Quijote). Pennalet er fylt til randen av blyanter, limstifter og rusk (de har ikke pennal på Oslo-skolen), sekken full av notatbøker med håndskrevne lapper. Men for barna gir hverdagen uten iPad frihet.
Hva nå? Jentene skal snart hjem til Oslo-skolen de savner sårt. iPaden der er kommet for å bli, og ingenting ser ut til å kunne stagge det digitales inntog i norsk skole. Men et par ting kan vi ha i bakhodet. For foresatte gir den analoge hverdagen et bedre innblikk i barnas faglige utvikling, og mangelen på informasjonsflyt er et gjentatt tema på foreldremøter ved iPad-skolen i Oslo. Det er utrolig tilfredsstillende å se i barnas notatbok når de kommer hjem fra skolen, og herlig å kunne bla fram og tilbake for å sammen reflektere over faglig utvikling. Dette kronologiske aspektet kjenner vi jo også igjen fra forskningen på fordelen fysiske vs. digitale bøker.
Videre, tenker jeg at det ikke kan gjentas for ofte, at iPaden bør brukes der den funker. iPaden er f.eks. et godt verktøy for å gjennomføre leselekse (barnet leser inn tekst, den går direkte til læreren, som igjen leser inn sin kommentar). Men den egner seg ikke til alt, og læreren bør ha frihet til å droppe den der den ikke passer. På barnas Oslo-skole foregikk matteleksene først på iPad, men dette ble raskt erstattet med fysiske bøker.
Og når vi først er i gang: Hvis argentinske barn klarer å spise lunch uten å se på TV, klarer norske barn det også. Skru av TV i spisetiden. Lås inn smarttelefoner. For er det én ting erfaringen her har lært meg, er det at det kan gå langt bedre enn fryktet å frata barna elektroniske duppeditter. I dag er å gi tilgang til digitale ressurser ikke lenger et spørsmål om å utviske sosiale forskjeller. Snarere tvert imot vil det å ha et hjem hvor det digitale begrenses bli et klassespørsmål. Skolene må kunne tilby et digitalt pusterom.
